Våkn opp, Lønseth

Regjeringen utarbeider en returavtale med Eritrea, melder NRK. Pål K. Lønseth, den alltid like tilstedeværende statssekretæren, mener det er forsvarlig å sende ut mennesker som mangler beskyttelsesbehov til Eritrea. Det strider mot min alminnelige rettsoppfatning, og sannsynligvis også en del andres.

Eritreas president, Isaias Afwerki, leder et diktatorisk regime. Den svensk-eritreanske journalisten Dawit Isaak har sittet i fangenskap i Eritrea i 10 år uten dom, fordi han har drevet regimekritisk radio. Medier i Norge og Sverige meldte i fjor at Eritreas myndigheter krever skatt av utlandseritreanere, også opposisjonelle, med trussel om fengsel og overgrep for familiemedlemmer som fortsatt bor i Eritrea. Og myndighetene tvinger mennesker til å gjøre militærtjeneste som et politisk maktmiddel (se f.eks. EMDs dom Said mot Nederland). Eritrea ligger lengst ned på pressefrihetsrankingen til World Press International.

Kort sagt, menneskerettigheter er noe Eritrea ikke er kjent for å respektere. Det er denne virkeligheten som regjeringen nå forhandler i, om utsendelse av asylsøkere. Hvis regjeringen gjør dette til virkelighet, gir de regimet legitimitet, og det er det siste Afwerki trenger. Men det er klart, regjeringen er mer opptatt av å vise en tøff mine og forhandle frem avtaler med diktatorer enn å tenke på den enkelte asylsøker for en gangs skyld.

 

SV ut av regjering

I en sak som (tilfeldigvis) ikke ligger på nett, men som jeg klarte å finne på tekst-TV skriver NRK at “Regjeringen kan ryke på klima“. Det er Klassekampen som har fått kilder i SV til å uttale seg om klimameldingen, som er utsatt for fjerde gang nå.

- Vi blir ikke enige om noe som helst, og hvis vi ikke blir det, så har vi ikke noen regjering, sier en sentral kilde i SV til avisa. En annen kilde i partiet advarer om at regjeringssamarbeidet ryker hvis ikke Arbeiderpartiet gir seg.

Regjeringen er en tapssak for SV nå, noe annet kan vel ikke sies. Partiet har sunket som en stein i det siste. I 2008, før siste stortingsvalg, lagde Klassekampen en meningsmåling der SV fikk 6,1 prosent, og overskriften ble “SV blør i alle retninger”. I dag kan en vel si at SV strengt tatt forblør. Det som var noen avvikende, urovekkende målinger med under 4 prosent er blitt en trend. På nettsiden Poll of polls begynner trenden med et kraftig fall i august (fra 5,3 til 4,3) og har fortsatt med synkende trend. I januar er gjennomsnittet av meningsmålingene 4,0 prosent for SV.

Det er vanskelig å si hva SV sitt landsstyre kan mene om dette. Ap har ikke akkurat behandlet SV med velvilje i løpet av regjeringsperioden, og når det er Senterpartiet som får gjennomslag i landbruksmeldingen kunne man jo tro at SV kunne få mer gjennomslag i klimameldingen. Men så ses ikke. På den ene siden finnes det nok en del SV-ere som vil mene at SV uten medlemskap i regjeringen ikke vil få gjennomslag for mye, i og med at de da blir et flankeparti som Frp. På den andre siden handler det også om politisk integritet, og vise velgerne at de respekterer sine valgløfter og prinsipper. Det er det nok tvilsomt om de gjør nå. SV fører en Ap-politikk i regjering, og det er ikke SV-erne fornøyde med.

Jeg har ingen tro på at SV øker sin oppslutning ved å fortsette i regjeringen. Hvis de da ikke får store gjennomslag, slik at de kan peke på hva som er SV-politikk og ikke. Å forlate regjeringen gir riktignok ikke større gjennomslag, men hvor mye gjennomslag får en av å havne under sperregrensa? Hvis SV går tapende ut av denne striden, tror jeg SV-ledelsen får vanskelig for å forsvare sitt ståsted. Klima er noe av det viktigste SV har gått til valg på, og kan bli dråpen som får begeret til å renne over. Og hvem vet, kanskje greier SV å skaffe seg kudos av det?

De tusen sjøers president – før valget

Kuka tulee presidentiksi?

Det spørsmålet har finnene stilt seg en god stund nå, og i morgen er første runde av presidentvalget klart og stemmene skal telles opp. Hvis ingen av kandidatene får minst 50 prosent skal de to beste fra første omgang møtes i en andre omgang, der vinneren blir nettopp Finlands president for seks år.

Uten å foregripe hendelsenes gang, ser det uten tvil ut til at Sauli Niinistö (Kokoomus, sammenlignbart med Høyre) blir den som vinner. Niinistö tapte med liten margin i 2006, har vært Eduskuntaens president, president i fotballforbundet og var med om tsunamien i 2004. Og han har folkets støtte. På tross av at hans støtte i YLE:s meningsmålinger har krympet fra 42 til 29 prosent på to måneder, og han har en klart nedgående trend. I 2006 var Niinistös motstander den gang, Tarja Halonen, offer for samme trend. Hun hadde en stor ledelse og vant forhåndsstemmene klart, men Niinistö spurtet til et godt (men ikke godt nok) resultat med 49,6 % av stemmene.

Allerede i fjor høst hadde den svenskspråklige avisen Hufvudstadsbladet en meningsmåling som viste Niinistö klart foran, men at den kandidat som lå an til å kapre flest stemmer i en andre omgang mot Niinistö, var Pekka Haavisto (Vihreät, de Grønne) tett fulgt av Paavo Väyrynen (Keskusta, Senterpartiet). Da var det Väyrynen og sannfinnenes Timo Soini som lå best an. Og nå er det nettopp Haavisto og Väyrynen som kjemper om andreplassen. Selv om de nok ikke kjemper om de samme velgergruppene. Haavisto ligger bra an i de sosiale mediene og blant unge, han er i tillegg homofil og får nok goodwill av den grunn. Väyrynen har tidligere vært presidentkandidat to ganger (1988 og 1994), har tapt to ganger, og også vært utenriksminister. Samtidig er han en sterk kritiker av euroen og har foreslått å gjeninnføre marken som Finlands valuta. Som er litt som å foreslå at Norge skal forlate EØS-avtalen, altså urealistisk. I YLEs valgdebatt på svensk møttes Haavisto og Väyrynen til “duell” om nettopp euroen.

Bak disse tre er nevnte Soini (PS) på fjerdeplass, og han kjemper om noen av de samme velgerne som Väyrynen (han er EU-kritiker). Men enkelte vil hevde at hans utenrikspolitikk er heller fraværende, og med tanke på at presidentens fremste oppgave er å lede utenrikspolitikken så kan innvendingen være riktig. Sosialdemokratenes kandidat og tidligere statsminister Paavo Lipponen, Vänsterns Paavo Arhinmäki, SFPs Eva Biaudet og Kristendemokratenes Sari Essayah kommer så med jevne stemmetall. Lipponen har spilt på erfaring og erfaring med utenrikspolitikk, men det har ikke slått igjennom. SDP fikk 19 prosent i Eduskuntavalget, men Lipponen har ligget på 5-6 prosent i meningsmålingene. Han kan nok være litt for gammel og treg for enkelte. Arhinmäki er ung, venstresidepolitiker og kulturminister, og har litt større oppslutning hos de unge. Men han har ikke mer enn Lipponen på målingene. På lørdagen gikk tidligere president Martti Ahtisaari ut for å støtte Svenska folkpartiets Eva Biaudet. Noe overraskende, siden Ahtisaari er tidligere sosialdemokrat, og SFP er et liberalt parti. Biaudet har vært Finlands diskrimineringsombud og tydelig opptatt av menneskerettigheter, men hun lider av at SFP anses som et lite parti for spesielt interesserte. At hun kom med vage uttalelser om at det ikke var farlig å tape fordi Niinistö ville vinne uansett har heller ikke hjulpet hennes kandidatur. Kristendemokratenes kandidat, Sari Essayah, er kanskje mest kjent som gullvinner fra VM i kappgang i 1993 (og EM i 1994). Hennes styrke har hittil vært verdispørsmål og familien, som ikke er overraskende for en kristdemokrat. Men Essayah må belage seg på å kjempe med Biaudet om å unngå sisteplassen, skal en tro målingene.

Helt siden folket fikk velge president for første gang i 1994, har folket stemt frem sosialdemokratiske presidenter. Mauno Koivisto, Martti Ahtisaari og senest Tarja Halonen. Det ser ut til at den seiersrekken kan bli brutt, selv om ting fort kan skje mellom omgang én og to. For at Sauli Niinistö skulle få minst 50 prosent av stemmene er ikke sannsynlig. Se on minun mielestäni.

Meroffentlighet og personvern

Flere medier melder i disse dager om selskapet Rekruttering AS, som skal lage seg en stor database over alle nordmenn som har tatt høyere utdanning siden midten av 1990-tallet. Kunnskapsdepartementet har ment at dette er opplysninger som universitetene etter offentlighetsloven (så langt) kan utlevere.

I utgangspunktet kan ikke selskaper eller myndigheter samle inn personopplysninger uten at den som er registrert gir sitt samtykke (personopplysningsloven § 8 første ledd). Men samtykke trengs ikke hvis formålet er sterkt nok eller hvis andre lover åpner for innsamling og registrering. Og lovavdelingen uttalte allerede i 2004 at

Dersom forvaltningen kommer til at det bør utøves meroffentlighet for dokumenter som er omfattet av en lovbestemmelse som gir adgang til å gjøre unntak fra offentlighet, eller der innsynskravet kan avvises med hjemmel i bestemmelsen i offentlighetsloven § 2 annet ledd første punktum, vil offentliggjøring ved bruk av elektroniske hjelpemidler i utgangspunktet kunne skje fordi vilkåret for behandling av personopplysninger i personopplysningsloven § 8 første ledd annet alternativ eller § 9 første ledd bokstav b vil være oppfylt.

Personopplysningsloven er altså ikke til hinder for at slike opplysninger kan utleveres, fordi offentlighetsloven i seg åpner for det. Og fordi utlevering gir en mulighet til å lage et stort personregister så er det i orden etter lovverket.

Men jeg spør meg om det er riktig etter forholdene. Da jeg begynte som student ved UiT ga jeg ikke fra meg mine adresseopplysninger i hensikt at et privat firma kunne få dem utbegjært og deretter tjene penger på dem. Formålet med å behandle dataene hos universitetet var (på tross av att de alltid er “utsatt” for utlevering av data) ikke å bedrive headhunting-virksomhet. Og det verste er nesten at Rekruttering AS ikke har noe krav om å slette en oppføring hvis jeg skulle ønske det. Selskapet får også et konkurransefortrinn av en virksomhet som jeg vil si er sterkt kritikkverdig, og jeg mistenker at andre selskaper vil følge etter.

Fordi § 9 også gir rom for at sensitive data kan behandles hvis dette er lov etter en annen lov, kan man i teorien også begjære ut sensitive data for kommersielle formål uten samtykke. Det tror (og håper) jeg ikke var regjeringens og Stortingets mening da de vedtok loven.

I grunnen skulle jeg gjerne ha ønsket at loven kunne tolkes sånn at personregister for kommersiell bruk ikke kan føres uten samtykke, selv om de består av data som myndigheter har offentliggjort. Men det kan den ikke. Ennå. Jeg håper og tror at saken her åpner øynene for mange. Personlig er jeg en sterk tilhenger av offentlighetsprinsippet, Sverige er jo et foregangsland i så måte. Men det må balanseres. Og jeg tror de fleste studenter og uteksaminerte synes det er forkastelig at et privat selskap får tjene penger på deres data som de aldri trodde ville bli brukt til dette, og som de aldri vil ha rett til å få slettet. Nå blir jeg etter planen høyere utdannet først våren 2015, så det er tid igjen. Men jeg tenker på de andre som allerede er i ferd med å bli registrert.

Er Ap redde for velgerne?

NRK melder i dag om at Oslo Ap er misfornøyde med velgernes dom etter kommunevalget i høst. Ikke bare det at de fikk for få stemmer, sånn at de fortsatt må sitte i opposisjon, men også fordi velgerne har valgt “feil” kandidater. Libe Rieber-Mohn er den eneste fra Oslo vest, og velgerne kumulerte inn sju flere innvandrerkandidater enn det partiet selv satte opp. Oslo Ap er misfornøyde fordi de “bare” har kontroll over ti kandidater, mens de etter valget i Oslo fikk 29 mandater. To av tre kandidater fikk altså velgerne selv kumulere inn. Rune Gerhardsen er en av de som går inn for en ending av valgloven, slik at Ap skal kunne ha kontroll over 15, ikke 10 kandidater ved valget.

Jeg har en viss forståelse for at partier som stiller liste ved valg, har et ønske om at enkelte kandidater mer enn andre skal komme inn. Det er derfor de blir kumulert. Det norske valgsystemet ved kommunevalg er også som jeg har forstått det et av de systemene som gir minst makt til partiene i å bestemme rekkefølgen.

Personlig synes jeg likevel at det i valg er folket som bestemmer. Det har (tradisjonelt sett) vært den eneste gangen folket har fått lov til å si sitt om fremtiden for kommune, fylke og staten Norge. Den muligheten må folket fortsatt få lov til å ha. Jeg kan forstå at Ap kanskje ikke synes at bystyregruppa blir representativ nok. Men er det gruppa eller folket som skal bestemme hvordan den ser ut.

Systemet ved stortingsvalg er egentlig en vits, i mine øyne. Du velger et parti, men muligheten for å endre på rekkefølgen mellom kandidatene er lik null. Det hadde jeg gjerne sett endret seg. Valgdagen er ikke dagen for at partiene skal fortelle folket hva det skal si, det er dagen for at velgerne skal fortelle partiene hva de skal si.

PST ser til Terrorism Act – dårlige forslag

I et nytt brev fra PST til Justisdepartementet kommer PST med forslag til hvordan Staten kan bekjempe “soloterrorister” som ABB. Av alle land i Europa som PST har kunnet la seg påvirke av for å komme med forslag til lovendringer, har de valgt Storbritannia og Terrorism Act 2000. Lovens § 44 ble funnet å stride mot EMK (menneskerettskonvensjonen) fordi den ga for stor makt til politiet til å kontrollere og ransake enkeltpersoner (i saken Gillan og Quinton mot Storbritannia). At PST ser til en av de mest kritiserte, og i særklasse mest omfattende terrorlovgivninger du finner i Europa, er ikke noe betryggende.

NRK plukket opp punkt 1.4.4 i PSTs brev, der PST foreslår en lignende bestemmelse som den i Terrorism Act § 57, som rammer innehav av “gjenstander for terrorformål”. Men

Bestemmelsen går altså langt videre enn de tilfellene hvor man blir tatt med våpen og sprengstoff. Gjenstander som her kan være aktuelle er avbitertenger, gummihansker, elektroniske timere, overaller, finlandshetter, gassylindere, biler eller kommunikasjonsutstyr.

Det må bevises ut over enhver rimelig tvil at omstendighetene gir ‘reasonable’ (skjellig) grunn til mistanke om et terrorformål. Påtalemyndigheten behøver ikke bevise det nøyaktige formålet.

Nehei, så fullt legitime gjenstander kan det altså være straffbart å inneha, og påtalemyndigheten behøver ikke bevise nøyaktig hva slags formål de skal brukes til. De trenger bare å gjøre det sannsynlig at det er et terrorformål det er tale om. Dette kan da ikke være forenlig med uskyldspresumsjonen, altså prinsippet at enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist? Dette sier PST følgende om:

Britene er helt klare på at bestemmelsen ikke strider mot uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2.

Å, strålende. PST har ikke tenkt å vurdere selv om bestemmelsen er i strid med dette, men stoler blindt på britene. “Helt klare” er kanskje i beste fall en underdrivelse. Synd at ikke den bestemmelsen er brukt tidligere, så EMD faktisk hadde fått lov å uttale seg om dette stemmer eller ikke.

Bistandsadvokat Carl Bore har en uttalelse referert i NRKs artikkel:

Han (Bore) mener videre at Jon Wessel-Aas i juristkommisjonen bedriver skremselspropaganda når han lufter sin kritikk.

– Domstolene vil ikke dømme personer for terror uten at det er klare bevis for nettopp det, mener Bore.

All honnør til Wessel-Aas, sier nå jeg! For det Bore sier om “klare bevis” står jo i sterk motsetning til det PST selv sier – nemlig at det er tilstrekkelig å bevise “skjellig grunn til mistanke“. Dette er det skyldnivået som er tilstrekkelig til å etterforske, og om mulig varetektsfengsle. Men ikke dømme borgere i rettsstaten Norge.

Jeg er en av de unge og (om du vil) fremadstormende nordmenn som skal forme landet i fremtiden. Og hvis fremtidens Norge er et land der man kan dømmes på ren mistanke og overvåkes av myndighetene fordi du som menneske kan gjøre noe kriminelt, er ikke det et land jeg vil være med å bygge. Så det så!

Så har NRK lagd en annen jussrelatert artikkel – nemlig en om homofile asylsøkeres behandling i rettssystemet. Hvorfor jussrelatert? Fordi de siterer LB-2010-147688, en dom fra Borgarting lagmannsrett i juli 2010. Nå setter NRK alt av fokus på homofili-biten av dommen (forståelig nok), men det er mer enn bare det som har ført til at “Azad”, som NRK kaller ham (A i dommen) er blitt utvist fra Norge, selv om homofili-delen er hoveddelen av saken. Lagmannsretten slår fast at

Derimot må det ut fra vitnet Nilsons (en sakkyndig) redegjørelse anses på det rene at homofile hvis legning er kjent i Irak, utsettes for en reell og nærliggende fare for slik forfølgelse.

Det finner lagmannsretten ikke sannsynliggjort, mest på grunn av at “Azad”

• har gitt motstridende opplysninger om avgjørende forhold
• har operert med tre forskjellige identiteter i tre forskjellige land (Norge, Tyskland og Nederland)
• har fortalt forskjellige historier om beskyttelsesbehovet, alle justeringer etter at usannheter er påtalt
• han fortalte om homofilien tre år etter at han først søkte asyl i Norge

Men det betyr ikke at den uttalelse NRK siterer, ikke er kritikkverdig.

Med sitt kjennskap til hjemlandets sosiokulturelle normer må han forutsettes å ville innrette sin livsførsel slik at han unngår forfølgelse for sin seksuelle legnings skyld.

At det er legitimt av en lagmannsrett å foreslå for en homofil å gå inn i skapet, for slik å unngå forfølgelse, synes jeg ikke.

Siv Jensen og John Major

I dag kan vi lese ennå en sak der en Frp-er, ennå en gang en stortingsrepresentant, er anklaget for seksuell trakassering. Denne gang Henning Skumsvoll, stortingsrepresentant fra Vest-Agder. Fra før har vi sakene til Søviknes (2000), Birkedal og Hoksrud. Sammenholdt med Carl I. Hagens utspill, som ikke hjelper partiet noe særlig lengre, så kommer sannsynligvis Frps svake oppslutning på meningsmålingene fortsette.

Jeg får samme følelsen av Frp i dag, som jeg har fått av de brittiske konservative på 1990-tallet. Valget i 1997, som ble en storseier for Labour og Tony Blair, var sterkt påvirket av det som kalles “sleaze”. Det var mer enn bare seksuelle saker som påvirket folket den gang, også annen umoralsk oppførsel, et manglende lederskap (Major var en allment kjedelig statsminister, på linje med Gordon Brown) og en massiv regjeringsslitasje etter 18 år med konservativt styre.

Regjeringsslitasjen kan ikke Frp påberope seg som grunn for at de synker på meningsmålingene, og Siv Jensen er mer karismatisk enn John Major. Men lederskapsspørsmålet har gang på gang blitt brakt opp på banen. Den eneste naturlige kandidaten til Siv Jensen, skulle være den nye finanspolitiske talsmannen Ketil Solvik-Olsen. Han er den i mine øyne mest smakelige og seriøse personligheten i partiet.

En ting kan jeg likevel stusse over: Jensen har utpekt Per-Willy Amundsen til ny miljøpolitisk talsmann. En mann som hittils har gjort seg mest kjent over å være Frps rabiate talerør i innvandringsspørsmål (et ansvar som Morten Ørsal Johansen nå har overtatt). Frps miljøpolitikk er alt annet enn klar og fremsynt, og jeg har mine dubier om Amundsen kan klare å gjøre politikken spiselig overfor de andre borgerlige partiene. Amundsen har uansett trøbbel i hjemfylket Troms, hvis jeg har regnet riktig så har han siden juni vært utenfor Stortinget på alle gjennomsnittsmeningsmålingene.

I oktobermålingen tapte Frp 9 prosent av stemmene (en 10,5 %-sving til Høyre og 3,5 %-sving til Arbeiderpartiet) og ville ha tapt hele 15 av sine 39 mandater. Blant de uheldige taperne finnes ikke bare Amundsen, Henning Skumsvoll og Christian Tybring-Gjedde, men også følgende medlemmer av Jensens “skyggeregjering”:

Helseminister og partiets nestleder Per Arne Olsen, innvandringsminister Morten Ørsal Johansen, utdanningsminister Tord, kulturminister Ib Thomsen og arbeidsminister Robert Eriksson.

Det er ikke et godt tegn for Siv Jensen.

Det var dette med fredsprosessen

Israel øker på takten i sin bosettingsbygging, melder NRK i dag. 2000 nye bosettinger skal bygges på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, og israelerne har likeså valgt å stanse sin støtte til de palestinske myndighetene. Dette skjer dagen etter at palestinerne fikk medlemskap i UNESCO, med alt det innebar.

Da palestinerne søkte medlemskap i FN, svarte Benjamin Netanyahu med å innby til nye fredssamtaler. For å unngå konfrontasjon, noe palestinerne nektet. Israels svar ble da å øke takten i bosettingsbyggingen. Samme sak skjer nå. En kan lure på om dette er Israels strategi hver gang Palestina gjør noe provoserende i det internasjonale samfunn.

Det som er utvilsomt, er at dette ikke vil føre partene sammen igjen. Ingen av partene vil føle seg særlig innbudt til å ta opp diskusjonen om fred i Midtøsten, og jeg er redd for en uproduktiv isfront. Hvem som nå burde ta initiativet, kan jeg ikke si. Men det er klart at de fire store makter som er fredshjelpere, må kjenne sin besøkelsestid. Og kanskje særlig USA.

Amerikanerne velger å trekke støtten til UNESCO, etter å ha stemt nei til opptak av Palestina. De kan ikke akseptere at organisasjonen erkjenner Palestina som egen stat. Dermed legger de seg igjen på israelernes linje og befester sin posisjon som israelernes store beskytter i vest. En kan krasst si at Bush-doktrinen fortsatt gjelder: Enten er du med oss, eller så er du mot oss. Det skal et mirakel til for at Palestina kan bli medlem av FN. At Sikkerhetsrådet i 2002, med USAs godkjenning, uttalte at en to-statsløsning er det langsiktige målet, er vel og bra. Men ikke akkurat nå, sies det. Eller menes det.

I den nå historiske avstemningen i UNESCO splittet Europa seg, leser jeg på en annen blogg. Land som Spania, Irland, Østerrike, Hellas og Finland stemte alle ja. Sammen med Norge. Storbritannia, Italia og Danmark avsto. 14 land stemte mot. Blant dem finner vi selvfølgelig USA og Israel. Samt også Canada og Tyskland, i mine øyne mer sympatiske land. Også Sverige, da.

Svenskene stemte altså nei. Tjenestemenn i Utrikesdepartementet har allerede uttalt at de er irriterte, at de forventet at regjeringen skulle avstå fra å stemme. Men statsminister Fredrik Reinfeldt uttalte at flertallet i regjeringen ville stemme nei, og da ble det slik.

Det ble utdanningsminister Jan Björklunds oppgave å frembringe det lite hyggelige budskapet. Men på hjemmesidene til det svenske Utbildningsdepartementet finner jeg ikke hans tale. Men jeg finner en tale som Björklund holdt i 2008 – da Israel feiret 60 år som selvstendig stat. Nåvel, her er hva Björklund sa til rikskringkasteren SVT i går kveld:

- Jeg mener at Palestina skal være velkommen som medlem i FN, når Palestina er en stat. Og en palestinsk stat må jo bli opprettet gjennom en fredsavtale mellom Israel og Palestina.

Han mener også at debatten om medlemskap i underorganisasjonene må komme etter den overordnede debatten i Sikkerhetsrådet. Som jeg tror ingen land kan forutspå et positivt resultat for palestinerne. At det skulle være større sjanse da, enn nå, for medlemskap er svært tvilsomt.

Til sist et fremblikk til neste bloggpost som jeg kommer til å skrive: Om hvor irritert jeg blir hver gang noen nevner ordet “antisemittisme”. Særlig der det ikke føles relevant.

“Hjemmelaget” halvfabrikat – er det lov?

I dag så jeg en annen av de mange reklamene som har gått på TV i lengre tid, der produkter som helt eller delvis er lagt av produsenter markedsføres som hjemmelagde. Personlig har jeg ingenting til overs for produsenter som tar reklamemessige “snarveier” og merker ord på en måte som ikke stemmer med virkeligheten. Det var Stabburets potetstappe som gjorde meg irritert denne gang.

Potetstappen markedsføres som “hjemmelaget”, noe de for så vidt kan gjøre. På den annen side så var mannsstemmen i reklamen ganske klar:

Bare tilsett melk, så får du en herlig hjemmelaget potetstappe.

Side2 skrev i februar i år en artikkel om fenomenet med påstått hjemmelaget mat. I den har man sakset fra noe som virker å være en pressemelding fra Stabburet:

Nora Hjemmelaget Potetstappe inneholder faktiske bare poteter som er skrelt, kokt og stappet på vanlig måte. Det er ikke tilsatt noe annet, ikke engang salt, noe som gir en 100 prosent naturlig stappe. Potetstappen er så tett opp til det som forbruker kjenner igjen som hjemmelaget. Nora har gjort første del av jobben man vanligvis gjør når man lager stappe hjemme, nemlig skrelt, kokt og stappet potetene. Forbruker gjør den siste delen, koker opp med melk og smør og eventuelt tilsetter andre rotgrønnsaker, salt og pepper.

Merk her hva Stabburet sier. Produktet “er så tett opp til” å være hjemmelaget, men er det da hjemmelaget? Etter min tolkning så sier Stabburet nei, men det er nesten hjemmelaget.

Men er det OK å bruke uttrykket “hjemmelaget” om noe som bare delvis er hjemmelagd? Hvor går grensen for et slikt “vagt uttrykk”? Personlig har jeg sanset for å sette grensen ved hoveddelen av det hjemmelagde. Har produsenten lagd ett produkt som forbrukeren bruker fryktelig lite tid på å varme opp, så kan en vel ikke si at det er hjemmelagd. Eller?

Når det gjelder et produkt som potetstappen, der reklamen selv er tydelig på at forbrukeren trenger å gjøre minst mulig, må i det minste forbrukeren gjøre noe. Det samme gjelder ikke produkter som syltetøy.

I Side2-artikkelen spør journalisten om Noras jordbærsyltetøy, som er fabrikkprodusert, ikke bør hete noe annet enn hjemmelagd.

- Bør ikke «hjemmelaget» stå i anførselstegn fordi det jo ikke lages hjemme?

- Vi bruker store logoer som Stabburet eller Nora for å være helt tydelige på at det er vi som står som avsender og produsent. Da mener vi at vi gjør det tydelig at dette er produsert på fabrikk.

Vel, hva skal en si? Stabburet/Nora erkjenner jo her at produktet ikke er hjemmelagd, men “produsert på fabrikk”. Likevel bruker de et ladet uttrykk, og unnskylder seg med at de “bruker store logoer”. Men produserer de produktet sitt på en annen måte enn de andre tilsvarende produktene?

- Hvilke andre kriterier skal et produkt med denne beskrivelsen inneha?

- Det finnes ingen objektive kriterier for hva som kan kalles hjemmelaget. Når Stabburet bruker ordet hjemmelaget sier dette først og fremst noe om smaken og folks forventninger til smak, og ikke selve produksjonsprosessen, sier Ingdahl.

Noe av poenget med et ord som “hjemmelaget” er jo at det ikke bryr seg om smak eller smaksforventninger – men om at produktet er laget til hjemme. At smaksforventningene ser ut på en måte har jo ingenting med produksjonsmåte å gjøre. Eller?

Markedsføringsloven § 7
Hvis en går i lovverket, setter markedsføringsloven § 7 et forbud for næringsdrivende å drive uriktig reklame. (min utheving)

§ 7. En handelspraksis er villedende dersom den inneholder uriktige opplysninger og dermed er usannferdig eller på annen måte er egnet til å villede forbrukerne med hensyn til ett eller flere av følgende elementer:

b) ytelsens hovedegenskaper, for eksempel … ytelsens … opprinnelse, 

Praksisen anses likevel bare som villedende dersom den er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning som de ellers ikke ville ha truffet.

Dersom ikke selskapene kan bevise at deres produkter er fremstilt på en annen, mer naturlig måte enn andre tilsvarende produkter, vil jeg si at begrepet “hjemmelaget” er i strid med markedsføringsloven § 7. Det vil selvfølgelig de benekte. Jeg mistenker at de vil si at det er et helt annet begrep – det vil jo være begrepet “naturlig” jeg snakker om da. Men faktum gjenstår, kan et hjemmelaget produkt faktisk lages i en fabrikk? Er en fabrikk et “hjem” på en slik måte at den tolkningen kan gjøres? For den gjennomsnittlige nordmannen tror jeg det er ganske tvilsomt.

I skrivende stund har en Facebook-gruppe (selvfølgelig) om dette temaet 84 medlemmer. Noen deler m.a.o. mitt syn på halvfabrikat. Eller hjemmelaget, som Stabburet kaller det. Jeg vil påstå at Stabburet fornærmer hjemmelaget mat med sin reklamekampanje.

Et “bedre” Datatilsyn

Det er overskriften (med min utheving, så klart) på en pressemelding som fornyingsminister Rigmor Aasrud har sendt ut i dag. Det hele dreier seg om at Direktoratet for IKT i en rapport har pekt på områder der Datatilsynets virksomhet kan forbedres. Aasrud mener bl.a. med bakgrunn i rapporten at tilsynet bør deles i to, fordi det i dag kan være vanskelig å kombinere de to hovedoppgavene: Personvernombud og personverntilsyn.

Det er mulig at det kan være vanskelig å se hvilken oppgave som tilsynet ivaretar, hvis de får en sak på bordet der hensynene overlapper. Men jeg vil mene at en oppsplitting i sin tur vil skape andre problemer. Hvis det i dag synes å være rollekonflikter, vil det jo ikke være vanskelig å tenke seg at det vil bli rollekonflikter i fremtiden. At Dataombudet (om det er det foretrukne navnet) og Datatilsynet i så fall vil havne i konflikt med hverandre, håper jeg ikke. Men det kan jo ikke utelukkes. Derfor mener jeg det blir for lettvindig å si at en oppsplitting nærmest per se vil redusere faren for konflikter.

Hvis det skulle være viktig for regjeringen (noe jeg ikke håper) å dele opp ansvaret, så synes jeg at Dataombudet bør ha samme organisasjon som Datatilsynet, det vil si at bare navnet er forskjellig. Hvorfor det? Fordi Aasrud skriver følgende:

Mitt poeng er at det bør klargjøres, både for Datatilsynet selv og for omverdenen, når tilsynet opptrer i de ulike rollene, og i hvilke sammenhenger de ulike rollene skal benyttes. Alle må vite om de forholder seg til et ombud eller et tilsyn, fordi det gir grunnlag for ulike forventninger. Det gjenstår mange avveininger før det er mulig å trekke endelige konklusjoner på om tilsynet bør organiseres annerledes og eventuelt deles.

Det aller enkleste burde jo da være å la ombudet føre ombudssaker, og la tilsynet føre tilsynssaker. Men min linje er at en organisasjon fungerer godt i dag.

Tilsynets oppgaver har jo allerede havnet under press i og med Kulturdepartementets siste innlegg, nemlig høringen om tiltak mot opphavsrettskrenkelser, som jeg tidligere har skrevet om. Det vil fjerne plikten til å søke konsesjon for å samle inn private data, hvorfor det vil det er egentlig uvisst. Om det er ren jævelskap fordi Datatilsynet nektet advokatfirmaet Simonsen å samle inn data, eller om departementet bare har satt seg i fanget på rettighetsindustrien. Det kan nok være en kombinasjon (for rettighetsindustrien var ikke særlig fornøyd med Simonsen-neiet).

Nå melder Datatilsynet at tjenesten slettmeg.no, som hittils har vært et prøveprosjekt for å avhjelpe mennesker med personvernkrenkelser på nett, vil bli lagt ned. Regjeringen anslår ikke nok midler i budsjettet (3 millioner årlig) til å opprettholde tjenesten. På 18 måneder har de fått 7500 henvendelser. Tilsynet sier følgende:

Datatilsynet tar Regjeringens beslutning om å ikke finansiere fortsatt drift av slettmeg.no, og fornyingsministerens uttalelse om at en tjeneste som denne ikke bør være det offentliges ansvar, til etterretning.

Og Forbrukerombudet sier sitt:

–Et viktig fellestrekk ved mange av de henvendelsene som slettmeg.no har håndtert er at de som tok kontakt ikke ville ha fått hjelp av andre instanser. Det uavklarte spørsmålet  er hvem unge, så vel som gamle, som krenkes på nettet skal henvende segtil når slettmeg.no legges ned.

For meg fremstår dette som en gåte. Aasrud skal altså ha sagt at slettmeg.no ikke bør være en offentlig oppgave. Hvem skal da drifte en slik tjeneste? Politiet, som stadig klager over for få ressurser til det operative politiarbeidet? Påtalemyndigheten, som stort sett bare håndterer saker etter de er ferdig etterforsket? Eller private, som dermed må klare å spytte inn 3 millioner kroner årlig?

Dette henger ikke på greip. De som er rammet, er rammet av en krenkelse av deres private sfære så nære kjernen det går å komme. Hva skal disse menneskene gjøre for å kunne avhjelpe sin situasjon.

Jeg tror jeg vet svaret. Regjeringen vil sikkert gjøre som med rettighetsindustrien, å gi disse menneskene rett til å kreve utlevert abonnentinformasjon, slik at de kan saksøkes i domstol. For det kan vel ikke tenkes at regjeringen bare løper rettighetsindustriens ærend. De må jo stå opp for enkeltmennesket. Eller?

EDIT: I en annen pressemelding fra FAD står følgende å lese:

Rapporten (der Difi har evaluert Datatilsynet) advarer Datatilsynet mot å ende opp som interesseorgan for personvern, eller som politisk aktør, fordi dette kan svekke tilliten til det som fagmyndighet.

Politisk aktør er greit nok, men per i dag så finnes det ingen andre interesseorgan for personvern i Norge. Sammenlign med Forbrukerombudet, som har særskilt ansvar for forbrukerspørsmål. Hvilke andre interesseorgan for forbrukerspørsmål har vi? De som vet, får gjerne legge igjen en kommentar. Jeg tviler på at det er mange.

Skal Datatilsynet gi slipp på denne rollen, så er faktum at ingen andre organisasjoner vil ha særskilt ansvar for den enkeltes personvern. I en tid når denne er i press rundt om i verden, så er vel ikke dette riktig vei å gå.